I våre dager, fra demokratisk synspunkt, er det nokså opplagt at flest mulig må få komme til orde. Ytringsfrihet er en betingelse for at dette skal skje, men det er ikke nok. At alle etter loven kan si hva de mener, betyr ikke uten videre at de er i stand til å gjøre det – og slett ikke at de blir hørt, om de skulle prøve seg, eller at de blir akseptert og tatt på alvor. Erobringen av politiske rettigheter – ytringsfrihet, stemmerett – er lite verdt om den ikke blir fulgt opp med utvikling av slikt «retorisk medborgerskap» som viser seg i evne til å gjøre seg gjeldende som myndig samtalepartner og med egen stemme.
I Komme til orde[1] var det dette jeg satte meg fore å undersøke: Politisk kultur sett som fordeling av retorisk makt og avmakt. Hvem har ført ordet, hvem er blitt holdt utenfor? Hvordan har noen kunnet få et slikt kulturelt overtak at andre er blitt spake og tause? Framfor alt dreier det seg her om hvordan beboerne av «de stummes leir»[2], den ene flokken etter den andre – bøndene, husmennene, arbeiderne, kvinnene – har rettet seg opp og krevd å få komme til orde. Hvor høy var terskelen for dem som følte seg ubetydelige og små? Hva skulle til for å sette seg i respekt? Hvordan få selvtillit og mot på å stå fram?
Embetseliten, som først kom til orde, dominerte det politiske livet nokså suverent, og den gjorde det med en retorisk overlegenhet som fikk andre til å føle seg små. De dannedes arroganse virket lenge, i kombinasjon med mindreverdighetsfølelsen hos allmuen, til at det frie ordet i praksis var et privilegium for de få. Slik måtte det være, het det den gang, om friheten skulle åpne for sannhet og rett. Avgjørende var ikke hva de fleste mente, men hva de beste mente, i praksis de mest velstående og best utdannede. Om allmuen forholdt seg passiv og taus, var det til egen fordel, for den kunne ikke vite sitt eget beste. Lenge lot den seg også innbille dette. Den stolte på sine foresatte og tvilte på seg selv – som mindreårige overfor sine foreldre – og turte sjelden eller aldri heve stemmen for å si noe på egne vegne.
Hvorfor var det så vanskelig å komme til orde? En viktig grunn er selve idealet om saklighet og fornuft som rådde grunnen gjennom det meste av århundret, det var modellen for politisk dialog som var innrettet for å ivareta dette idealet.[3]
Hvis landet skulle styres med tanke på det felles beste, gjaldt det å finne fram til «de beste menn», som det het, og så overlate til dem å diskutere seg fram til de mest fornuftige løsningene. Hva representantene måtte mene om det ene eller andre, angikk ikke velgerne. Det eneste som betydde noe, var at de hadde personlige egenskaper som satte dem i stand til å delta i saklig meningsutveksling på konstruktivt vis. Den ideelle politiker var en som satte seg grundig inn sakene før han gjorde seg opp en egen mening, og som tok sin beslutning uten å skjele til noen kant, og så sto fast på denne beslutningen selv om det stormet rundt ham. Han var som en dommer – åpen, fordomsfri, udogmatisk, men også uredd og ubestikkelig. Han var mottakelig for gode motargumenter, men lot seg ikke presse. Som en dommer var han upartisk, innstilt på å lytte til alle parter. Framfor alt var han myndig, dvs. karakterfast og uavhengig.
Dette idealet tilhørte en politisk kultur som satte sin lit til fornuften. Det var for at den politiske prosessen skulle føre til mest mulig fornuftige beslutninger, at deltakerne måtte være i stand til å fristille seg fra bindinger og avhengigheter av ethvert slag. Hvis alle var innstilt på å lytte til hverandre, gikk man ut fra – hvis ingen låste seg i utgangspunktet, men sto fritt til å bedømme argumentene på selvstendig og rent fornuftig grunnlag – og hvis ingen var ute etter å mele sin egen kake, men bare etter å finne den løsning som var til beste for alle – ja, da ville man til sist komme til enighet ved at de beste argumentene seiret. Man rådslo, veide for og mot – og lot den mest forstandige få rett.
Så lenge dette idealet var levende og forpliktende, var det klart at den politiske prosessen bare kunne engasjere noen få. Borgerne var ikke uten videre kvalifisert til å delta. Adgang til offentlig ordskifte var i praksis reservert for embetseliten og en del velstående eiendomsmenn. Materielt sett var det bare disse som sto så trygt på egne bein at de kunne tillate seg å tenke selv og tale fritt. Andre var avhengige av sine foresatte – arbeideren var avhengig av bruksherren, husmannen av bonden, tjeneren av herskapet, kona var avhengig av sin ektemann – slik at de ikke kunne forventes å gjøre seg opp en egen mening. De kunne tvinges, trues, kjøpes. I alle fall kunne man ikke regne med at de skulle risikere mye ved å si imot og stå på sitt. Derfor kunne man ikke ta dem alvorlig når de sa noe. Derfor kunne de ikke regnes som politisk myndige.
Det var solid realisme i dette standpunktet: Økonomisk uavhengighet gjorde det praktisk mulig å tale fritt og gå sine egne veier. Men saken kan jo også ses fra en annen side. I stedet for å utelukke det avhengige flertallet, kan man satse på å kvalifisere til politisk deltakelse ved å kompensere for eller motvirke de økonomiske avhengighetsforholdene. Når det 20. århundres sosialdemokrati tok sikte på å bygge opp vanlige arbeidsfolk til myndige politiske aktører, var det ikke minst på denne måten – ved å sikre trygge levekår og vern mot vilkårlig behandling fra eiere og overordnede. Hva eiendomsretten var for borgerskapet, kom etter hvert organisasjons- og forhandlingsretten til å bli for arbeiderklassen, og oppsigelsesvernet, ledighetstrygden m. v. Det var organisasjonenes styrke som garanterte at ingen skulle bli nødt til å «stå med lua i handa», som det het. Men dette – den personlige og politiske frihet som kollektivt prosjekt – var utenkelig innenfor en politisk kultur som var gjennomgående individualistisk orientert.
Hvis arbeidsfolk i vår egen tid kan sies å ha fått andel i den politiske friheten – ikke bare formelt, men også reelt – på den måten at de ikke trenger være redd for å mene noe annet enn sjefen – da er det fordi de vet at de ifølge avtaleverket ikke kan bli oppsagt uten videre, og fordi de vet at de har statlige trygde- og pensjonsrettigheter å falle tilbake på. Kampen mot deregulering av arbeidslivet – for fast ansettelse og ordnede arbeidsforhold, for fagorganisering og kollektive avtaler, mot utleiebyråer og individuell lønnsfastsettelse – alt dette er i dag også en kamp for myndige menneskers kår og en kamp for politisk frihet.
Men slikt var ikke begripelig den gang. I liberalismens glansperiode i det 19. århundret lå det langt utenfor rekkevidde for den politiske fantasien i stort sett alle leirer. Sosiologisk realisme i oppfatningen av det frie ords betingelser kunne den gangen nesten bare tenkes å peke mot en eller annen autoritær begrensning: Det store flertallet (av eiendomsløse, avhengige, umyndige) måtte (av hensyn til den universelle fornuft og det felles beste) nødvendigvis holdes utenfor.
Da den første arbeiderbevegelsen ble dratt i gang i årene rundt 1850, med den såkalte Thrane-ria, ble dette gjort klart for enhver. Vanlige arbeidsfolk var ikke legitime deltakere i det offentlige ordskiftet. Ikke bare var deres krav om stemmerett helt uberettiget, de var heller ikke egentlig meningsberettiget. Husmenn og lønnsarbeidere ble regnet som del av det private husholdet til gård- eller brukseieren, og hadde fremdeles i realiteten ingen større rett til å legge seg opp i offentlig ordskifte enn eierens kone og mindreårige barn. Når de prøvde å komme til orde, var det derfor nødvendig å slå til med hard hånd. Hele ledersjiktet ble pågrepet og dømt til lange fengselsstraffer. Retten kunne ikke anklage dem for å ha foretatt seg noe bestemt ulovlig, den klarte ikke å finne fram til noen paragraf som de skulle ha forbrutt seg mot. Ifølge rettsprotokollene, som ble kjent mange år senere, ble de dømt for det hele «Forhold», som det het, eller for sin «Virksomhed i det Hele».[4]
De første arbeiderforeningene var et forsøk på å få den beskjedne allmuen opp å stå som politisk subjekt. Mer enn noe annet dreide det seg om å lære seg til å handle med ord. Det ble utgitt avis; det ble arrangert diskusjonsmøter og underskriftskampanjer, det ble holdt kurs i skrive- og taleteknikk, det ble stiftet sangkor og teatergrupper. Det var dette man ikke kunne ha noe av. Dette er «de Mænd, som ingen Stemme har», sa forsvareren under forhandlingene i Høyesterett. De har skrevet, de har talt – presis som vi andre – det er dette man nå vil dømme dem for.
Meningsmonopolet til de velstående grunnet seg på en politisk moral som framfor alt bekymret seg om individets integritet. Til Stortinget sendte man ikke representanter for programmer eller ideologier, men aktverdige og forstandige enkeltpersoner. For at de skulle kunne gå inn i debatten med åpent sinn, var det en avgjørende betingelse at de ikke hadde konkludert på forhånd gjennom avtaler med partifeller og løfter til velgerfolket. En virkelig myndig mann kunne umulig finne seg i å stille med bundet mandat. For å kunne bidra til meningsbrytning med sikte på enighet, måtte han være fri til å endre oppfatning. Skulle det være håp om gjennomslag for de bedre argumenter, måtte han være parat til å bøye seg for sin motstander og gi ham rett.
Dette idealet gjorde det lenge nærmest umulig å organisere en politisk opposisjon. Den som tilhører et parti, er jo ikke fri til å fatte selvstendige beslutninger. Partiorganisering var aldeles uhørt i denne politiske kulturen, selve ideen var skandaløs. Hver gang noe slikt kom på tale, ble det spetakkel; initiativtakerne trakk seg forskremt tilbake.
Kan man si at det politiske livet i Norge noen gang levde opp til dette idealet om rådslagning blant landets beste menn? Tja – fram til partidannelsene i 1880-årene: et stykke på vei, i det minste. Francis Sejersted har vist til en «relativt åpen meningsdannelse» som bidro til å «reduserte politikkens preg av maktkamp». Det var «diskusjon mellom enkeltpersoner mer enn tautrekking mellom interessegrupper», hevdet Sejersted; denne diskusjonen utmerket seg ofte ved sitt «åpne og fritt resonnerende preg».[5]
Hvis debatten kunne være preget av dialog mer enn kamp, var det ikke minst fordi det politiske miljøet var så lite og så enhetlig. Deltakerne kom fra mer eller mindre samme klasse og sjikt, det ikke var noen grunnleggende interessemotsetning mellom dem. Derfor kunne debatten faktisk arte seg som rådslagning mange ganger. Talene i Stortinget kunne bety noe der og da. De kunne overbevise motstandere, de kunne flytte stemmer – helt forskjellig fra dagens stortingsdebatter, som jo aldri får noen til å skifte mening. Slik kunne det være så lenge forsamlingen bare representerte noen få – og så lenge disse få bare representerte seg selv, ikke partier.
Men dette betyr ikke at debattene bestandig var så fornuftige at det gjorde noe. Tilliten til «de beste menn» hadde noen konsekvenser som måtte virke til dels direkte mot sin hensikt. Jo mer hver enkelt aktør kunne sies å være selvstendig og fri, desto mer måtte jo politikken synes å dreie seg om ham personlig. Så lenge han verken var representant for et parti eller forpliktet til noe program, var han fri til å bruke sitt eget hode og følge sin egen samvittighet; nå var det hans egen intelligens og moral det kom an på. Var han så hederlig som man kunne forvente, så samvittighetsfull, så ansvarlig? Når den fremste politiske ressursen var slike personlige egenskaper, måtte politisk kritikk nødvendigvis bli til personkritikk i stort omfang. Kravet om personlig myndighet (som skulle være en betingelse for fornuft) kom til å fungere som opphav til massiv usaklighet (altså ufornuft). Debattklimaet ble forgiftet av personlige beskyldninger og bakvaskelser i en slik grad at det stiller kommentarfeltene i dagens nettaviser fullstendig i skyggen.
Bedre ble det ikke av at mange deltakere i debatten valgte å holde sin identitet skjult. Dermed var det i grunnen fritt fram for en hvilken som helst sjofelhet. Retten til anonymitet ble regnet som en viktig demokratisk rettighet. Visstnok var den beskyttet av Grunnloven. Riktig nok står det ingen ting der om akkurat dette, men de lovkyndige fant at bestemmelsene om trykkefrihet ikke kunne tolkes på noen annen måte. For at borgerne skulle våge å stå fram med kritikk, måtte de kjenne seg trygge for at de ikke risikerte å bli utsatt for straff og andre ubehageligheter. Tryggest var det å ikke gi seg til kjenne. På denne måten ville også innleggene bli vurdert etter styrken i argumentasjonen, uten hensyn til hvem som hadde ført dem i pennen. En strengt fornuftig samtale forutsetter jo at deltakerne opptrer på like fot, som meningsberettigede borgere og ingen ting annet, det vil si som prinsipielt fremmede for hverandre. I praksis kunne dette være vanskelig å få til om de opptrådte under eget navn.
Idealet om dialog mellom «landets beste menn» var lenge en avgjørende hindring for at folkeflertallet skulle få komme til orde. På den måten gjorde det nytten. Men påskuddet om at det dermed var så mye å vinne i form av sannhet og fornuft, kan vi i dag, i tilbakeblikk, ta med en stor klype salt.
I løpet av det 19. århundre ble én modell for politisk kommunikasjon skiftet ut med en annen.
Rådslagning mellom pragmatiske enkeltpersoner ble erstattet med konfrontasjon mellom partier med prinsipielt forskjellige programmer. Med folkemøtene, og med avisen som massemedium, åpnet det seg nå en ny arena der det politiske livet kom til syne for andre enn den lille eksklusive krets. Mens det før var et ideal at debatten mellom folkets representanter fant sted med hver av deltakerne som upartisk dommer, var tanken nå at debatten mellom partiske representanter fikk utspille seg overfor sivilsamfunnet, i full åpenhet, og med velgerfolket som dommer.
Skiftet av modell for politisk kommunikasjon var en treg, konfliktfylt prosess, den dro ut i mer enn tretti år. I disse årene sto det strid om nær sagt hvert eneste element i modellen: Ikke bare om taleren (og hans uavhengighet) og om partigruppen (med dens ferdiglagde meninger), men også om henvendelsens form (som enten konfronterende eller konsensusorientert), og om appellen (til enten lidenskapene eller fornuften), samt debattstillingen (overfor hverandre eller overfor et publikum), og endelig sto det også strid om mottakerne (som uavhengige likemenn eller som uansvarlig «mengde» eller «masse»).
Disse stridighetene toppet seg med den store forfatningskampen tidlig på 1880-tallet, da venstrebevegelsen tok et avgjørende oppgjør med kongemakt og byråkratisk formynderi. Denne kampen var voldsom, den var bitter og uforsonlig. Forholdet mellom partene var preget av mistillit og fiendskap. Når det i disse årene kunne hende at politiske møter ble forstyrret og kanskje avbrutt ved at de opptredende ble jaget på dør, mens steinene haglet mot vinduene, da var det ikke, som i lignende tilfeller i dag, helt marginale ungdommelige grupperinger som var på ferde, men ofte nettopp det gode borgerskap, selve samfunnets støtter.
Det ble en farlig krise etter hvert, men den gled over. Kongen og hans rådgivere planla statskupp; venstrebevegelsen opprettet skytterlag, i realiteten en slags parlamentsmilits. Situasjonen var spent, stemningen var nervøs, men begge parter besinnet seg i siste liten, og ingen gjorde noe overilt.
Hva var det da som bar gjennom krisen?
Den politiske og kulturelle striden virket gjennom årene til å forandre offentligheten der den fant sted. Et organisasjonsliv ble bygd opp for mange slags folkelige bevegelser – med bondevennforeninger, arbeidersamfunn, mållag og misjonsforeninger, frilynte ungdomslag, avholds- og opplysningsforbund – og dette organisasjonslivet var også en skole i demokrati. Her gjaldt i det store og hele samme prinsipper som i statslivet seinere. De frivillige organisasjonene var med på å innarbeide demokratiske holdninger og alminneliggjøre en demokratisk forsamlings- og beslutningsteknikk. På den ene siden var de kampmidler. At kampen spisset seg til, fikk dem til å vokse og formere seg. Dermed ble læringsarenaer for fredelig konflikthåndtering spredt over alt.
Mobiliseringen av kampkraft var altså sivilisering med det samme. Til denne prosessen hørte utvikling av en ny slags folkelig retorisk kultur. De som før var blitt holdt utenfor, vant en selvtillit her, i sine egne organisasjoner, og de utviklet språklige ferdigheter, som satte dem i stand til å opptre med egen stemme. Når opposisjonsbevegelsene splittet og polariserte det politiske livet, virket de altså i samme vending til å styrke sivilsamfunnet og den allmenne retoriske kulturen. Dette er én viktig grunn til at det hele kunne gå for seg i rimelig fredelige former. Slik ble det skapt betingelser for at konfliktstoffet kunne tas ut i verbal aggresjon, ikke voldelig. Slik ble ordene virksomme, som et bedre alternativ til våpnenes tale.
I ettertid kan man undre seg over at samfunnet ikke ble revet i stykker. Med tiden, og tvers gjennom de skarpe motsetningene, synes det faktisk snarere å ha kommet til å henge bedre i hop. Hvordan kan dette ha seg? Kan verbale slåsskamper bidra til å styrke sammenhengskraften i samfunnet? Kan krigen med ord virke samlende?
Halvdan Koht så det slik. Han tolket norgeshistorien som et samvirke mellom splittende og integrerende krefter: I bitter klassekamp er nasjonen skritt for skritt bygd ut og tømret sammen. Når en undertrykt klasse har samlet seg til strid for sine interesser, skrev Koht (1928), «så har dermed et nytt lag av folket kommet inn i det nasjonale livet. Det vil si: nasjonen har videt seg ut.» Konflikten mellom klassene, som på dramatisk vis har delt nasjonen, virket i det lange løp til å hele den.[6]
I oppgjøret med embetsmannsstaten kan vi legge merke til at det ikke var deliberasjonen som overvant splittelsen, men agitasjonen. Den var ikke innrettet på konsensus, tvert om – men i det lange løp var det likevel en slags grunnleggende konsensus den munnet ut i. Forutsetningen om at noen få, spesielt kvalifiserte burde få styre på vegne av alle andre, hadde tidligere skapt noen farlige avstander mellom døve og stumme. Egentlig samfunnsoppløsende var dette formynderiet til eliten mye mer enn «demagogenes» fryktede «oppvigling av massen». Men opposisjonen visste å sette følelser i kok ved hjelp av en skarpere og mer konfronterende tale, for å vinne styrke i form av det større antallets og ikke bare de bedre argumentenes tyngde – og slå seg inn. Det gjaldt ikke lenger å resonnere med en motpart som man kunne komme til enighet med, men å vinne tilslutning for å smadre motstanderen. Man måtte kunne rive med seg store folkemengder – det krevde et nytt og mer hardtslående språk: enkelt, emosjonelt, med korte, muntlige setninger, gjerne konsentrert om et slående bilde, med gjentakelser av noen få, minneverdige formuleringer. Åpen retorisk aggresjon var ikke en fare for samfunnets fred, viste det seg nå, men eneste rimelig fredelige middel til anerkjennelse og inklusjon.
Forekomst av åpen konflikt kan tas som mål på stabiliteten i de sosiale forbindelsene, hevdet Georg Simmel (1908). «En viss mengde uoverensstemmelse, indre spenning og åpen kontrovers er organisk forbundet med selve de elementer som i siste omgang holder gruppen samlet».[7] Om den ikke stadig hadde vært truet av kiv og strid, ville enheten ikke vært mulig.
Kjernen i Simmels tankegang er denne: Ved å gå løs på en motstander, involverer man seg, tross alt. Kanskje har partene før ikke hatt noe med hverandre å gjøre; nå blir det opprettet en forbindelse. Det kan være at de lærer å avsky hverandre, men dermed er de ikke lenger likegyldige for hverandre. Om de skjeller hverandre ut, har de i alle fall kontakt. Konflikten bringer dem sammen; når de utkjemper denne konflikten, utvider og intensiverer de sin deltakelse i samfunnets liv.
Hva slags samfunn er det da som best henger sammen? Det er de som er fulle av forskjeller, avstander, motsetninger. Lewis Coser utviklet senere dette poenget i forlengelsen av Simmels tanker: Åpne, pluralistiske samfunn «blir ’sydd sammen’ av en lang rekke forskjelligartede konflikter mellom grupper der medlemmene bare kjenner seg delvis berørt.» Jo flere konflikter, desto bedre, ser det ut til, for ikke bare virker de integrerende i og for seg – de balanserer hverandre også, hvis de bare er tilstrekkelig mange og forskjellige. «Gjensidig avhengighet mellom fiendtligsinnede grupper», skrev Coser, «og utviklingen av et konfliktnettverk på kryss og tvers av det hele, virker til å ’sy samfunnet i hop’ ved at konfliktene utligner hverandre.»[8]
Slik, omtrent, var det Stein Rokkan forsto den grunnleggende stabilitet i norsk politisk liv, selv i de mest opprivende kampsituasjoner: De kulturelle motsetningene mellom by og land (språk, religion, moral) hadde lagt seg på tvers av de økonomiske klassemotsetningene (arbeid/kapital), og gitt opphav til skiftende allianser og opposisjonsmønstre. «Systemet ble ikke revet i stykker mellom to ytterpunkter», skrev Rokkan, men det «bevarte likevekten ved at et stort antall konfliktlinjer krysset hverandre.»[9]
De konservatives dialogmodell var en harmonimodell. Den forutsatte at enhver grunnleggende motsetning mellom «dem» og «oss» kunne fjernes fra det politiske livet. Dette var bare mulig ved at «de andre» («Mængden», «Almuen», «Pøbelen») ble holdt utenfor – om nødvendig med voldelige midler (som i tilfellet med Thrane). Venstres konfrontasjonsmodell innebar at de «andre» trengte seg på, slik at motsetningen måtte spille seg ut i retoriske former: De fant seg ikke i å tie stille lenger, det gikk ikke an å overhøre dem. Forholdet mellom «dem» og «oss» var ikke lenger en grense mellom innside og utside i det politiske fellesskap, men en konfliktlinje gjennom det indre. I en krisesituasjon kan en slik indre konflikt gjerne tilspisses til en «antagonistisk» kamp mellom «venn» og «fiende»,[10] men i det lange løp er det utsikter til at den går seg til som en «agonistisk» motsetning mellom parter som oppfatter hverandre som «vennlige fiender», for å si det med Chantal Mouffe – vennlige fordi de er beboere av samme politiske rom, fiender fordi de er rykende uenige om hvordan dette rommet skal innrettes.[11] Forutsetningen for denne fredelige vendingen er at det politiske establishment blir tvunget til å akseptere skillet mellom «oss» og «de andre» som en grunnleggende indre konflikt, og avstår fra å søke harmoni ved å fornekte det skillet og vise det fra seg.
Folkemøtene brakte sammen mennesker som før ikke hadde hatt mye med hverandre å gjøre: Her kunne man gjøre seg nyanserte erfaringer med folk som ellers for det meste var kjent på avstand, gjennom omtale, som mer eller mindre karikerte typer, og så kanskje få øye på en slags felles menneskelighet.
I den grad folkemøtene kan sies å ha gitt opphav til en moderne demokratisk motstander-oppfatning, var det altså på denne måten: Folketalere fra høyre og venstre kjempet om overtak på de samme arenaer og over de samme spørsmål; ofte hendte det at de reiste sammen, ble innkvartert sammen, spiste sammen. Om kveldene, mellom slagene, var det festmiddag; da var de alle forpliktet til å underholde med morsomme skåltaler. Under selve møtene kunne det hende at de vekslet et megetsigende blikk når en eller annen lokal begavelse hadde ordet, som markering av fellesskap på tvers av uenighet innenfor den nasjonale politiske eliten.
Det kunne være opprivende, men det utspilte seg tross alt i en situasjon der man kom hverandre inn på livet. Den politiske konfrontasjonen var også et menneskelig møte; av dette møtet oppsto det nye tillitsforhold, og ofte gjensidig respekt. Sentrale aktører som Yngvar Nielsen og Olaus Arvesen har i erindringene sine, og fra hver sin fløy, gitt mange levende, konkrete bilder av en slik prosess i forskjellige stadier. Uenigheten kunne være like dyp som før, men fra nå av utspilte den seg mellom parter som nølende begynte å anerkjenne hverandre som legitime politiske Motstandere. Den andre var nå ikke lenger en dialogpartner man kunne rådføre seg med (i all gemyttlighet), og heller ikke en fiende som skulle utryddes eller jages bort (som i en krig), men en medborger med aldeles feilaktige oppfatninger som måtte bekjempes med alle tilgjengelige retoriske midler.
Hva jeg har forsøkt å få fram gjennom dette foredraget, er altså dette:
- at idealet om dialog med sikte på enighet om det felles beste har vært et avgjørende argument for å reservere det offentlige ordskiftet for en liten, eksklusiv krets, slik at utbredelsen av retorisk medborgerskap er blitt hindret og hemmet;
- at troen på ubundne, selvstendige enkeltpersoner som de egentlig meningsberettigede har medført en giftig sammenblanding av sak og person som først partivesenet senere har kunnet rydde opp i;
- at politisk inklusjon ikke beror på likhet eller enighet, først og fremst, men på engasjement i en felles konfliktsituasjon.
Litteratur
[1] Anders Johansen: Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814–1913. Oslo 2019.
[2] Camilla Collett: Fra de stummes Lejr. Kristiania 1877.
[3] Johansen: Komme til orde, s. 467 ff.
[4] Mona Ringvej: Marcus Thrane. Forbrytelse og straff. Oslo 2014, s. 256.
[5] Francis Sejersted: Den vanskelige frihet. Oslo 2001, s. 203.
[6] Halvdan Koht: «Klassestrids-tanken i nytid-historia» (1928), i: På leit etter liner i historia. Oslo 1953, s. 21.
[7] Georg Simmel: Conflict (1908). New York 1955, s. 17–18.
[8] Lewis A. Coser: The Functions of Social Conflict. London 1956, s. 80.
[9] Stein Rokkan: Stat, nasjon, klasse. Oslo 1987, s. 77.
[10] Om politikk forstått som kamp mellom venn og fiende, se Carl Schmitt: Begrepet om det politiske (1927). Oslo 2002.
[11] Chantal Mouffe: The Democratic Paradox. London 2005, s. 13; jf. Mouffe: On the Political. London 2005, s. 14 ff.